Historie
Begynnelsen: Oljen begynte å danne seg alt fra mellom 400 millioner år siden til 2 millioner år siden. Dette er fordi at olje er bare døde dyr og planter. Når da disse har dødd så har årene vært litt harde og trykket liket demmes under sand og jord. Her har det da lagt seg lag på lag av f.eks sand og etter hvert vann. Dette vil da danne et enormt trykk og høy temperatur og vil gjøre om disse restene etter levende organismer om til olje og gass som ligger i det vi i dag kaller oljefelter. (Kort film som viser fra start til slutt utvinning av olje http://www.youtube.com/watch?v=hnmSVuEzyK8)
Oljen er funnet: I 1859 så begynte det hele. Det ble boret en 21 meter lang oljebrønn i Pennsylvnia. Dette startet hele oljeindustrien.
Norge blir med på leken: I 1958 så begynte det å bli mye snakk om olje rundt omkring. Det ble fastsatt dette året at man skal se bort fra at man kan finne olje, kull eller svovel i den norske kyst. Dette var basert på at det tenkte på kystnære forhold og skyldte på at geologene den gang ikke trudde det var olje eller gass i nærheten av Norge. Bare fire år senere så begynte da flere andre land å ville få tillatelse til å leite etter olje på norsk sokkel. Og bare 1 år senere så ble Norge med hele gjengen også. Dette følte da til at det kom en avtale mellom Norge og Storbritannia om et avgrenset område på sokkel. Det kom også en tilsvarende avtale med Danmkark det samme året hvor avtalen mellom Norge og Storbritannia kom.
Et år senere igjen fikk Norge sitt første borefartøy. Denne het «Ocean Traveler» og ble kjøpt og transportert fra New Orleans. Denne begynte da å bore for Esso den 19. Juli i 1966. Som dette holdt Norge på frem til en gledens dag i 1969. Den 21. August boret de med Ocean Viking og til slutt fant en lomme i berggrunnen med gass under høyt trykk. På 23. Desember (Lille julaften) 1969 kom den gledelige meldingen om at det var funnet et oljefelt som de kalte Ekofisk. Dette er et av de største oljefeltene som noen sinne er funnet.
Oljeeventyret begynner: Oljeproduksjonen fra Ekofisk feltet begynte i 1971. Nå Her er starten på at Norge ble en seriøs olje nasjon. Med dette så kom det «De 10 oljebud» i 1972. Disse var:
1. All virksomhet på norsk sokkel skulle foregå under nasjonal styring og kontroll.
2. Petroleumsfunnene skulle utnyttes slik at Norge ble selvforsynt med råolje.
3. Det skulle utvikles ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i petroleum.
4. Ny oljeindustri måtte ta hensyn til eksisterende virksomhet og til natur- og miljøvern.
5. Brenning av gass på norsk sokkel kunne bare aksepteres for kortere perioder.
6. Petroleum fra norsk sokkel skulle som hovedregel ilandføres i Norge. Det kunne gjøres unntak for tilfeller hvor samfunnspolitiske hensyn ga grunnlag for en annen løsning.
7. Staten skulle engasjere seg på alle plan av oljevirksomheten. Myndighetene skulle dessuten medvirke til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk integrert miljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.
8. Det skulle opprettes et statlig oljeselskap til å ivareta statens forretningsmessige interesser. Selskapet burde ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
9. Oljeutvinning nord for 62. breddegrad måtte foregå slik at den tilfredsstilte de ærlige samfunnspolitiske forhold i landsdelen.
10. Norske petroleumsfunn i større omfang ville stille norsk utenrikspolitikk overfor nye utfordringer.
Etter Ekofisk er det funnet en god del oljefelt. Istedenfor å nevne historie og alt rundt setter jeg bare opp en tabell over dette: (Se neste side for tabellen) – 1 fat = ca. 926,5 liter
| Navn på Felt | Oppdagelses år | Størrelse Målt i Fat |
| Statfjordfeltet | 1979 | 3,6 milliarder fat |
| Ekofiskfeltet | 1971 | 3,3 milliarder fat |
| Aldous Major Sør | 2010 | 2,5 milliarder fat |
| Osebergfeltet | 1979 | 2,2 milliarder fat |
| Gullfaksfeltet | 1979 | 2,2 milliarder fat |
| Snorrefeltet | 1979 | 1,5 milliarder fat |
| Troll | 1979 | 1,5 milliarder fat |
| Sleipnerfeltet | 1974 | Ukjent |
| Nornefeltet | Ukjent | Ukjent |
| Bragefeltet | 1993 | Ukjent |
Som man kan se på tabellen er det store felt vi snakker om. Det virker som mange er funnet i 1979, men det betyr ikke at det ble utvinnet olje fra dette året. Disse ble bare oppdaget ved geologisk oppdagelse, men det tar fortsatt lang tid å bore ned til et felt og utvinne fra det.
Mørke Tider: 1972-1980 var det noen kriser. I 1977 kom det en stor en stor miljøkrise. Denne ble kalt bravoutblåsningen og var i Ekofisk feltet. Dette satt standarden for miljøkravene hvor man måtte være mer på å forhindre katastrofer. Enda en gigantisk krise i denne perioden var Aleksander L. Kielland katastrofen. Dette var en bolig plattform hvor de som jobbet på den ene plattformen og sov på den andre. Problemet her var når bolig plattformen kantret. Dette fikk hele plattformen til å synke og 123 av 212 mennesker om bord omkom i denne ulykken. Etter dette ble det mye større fokus på sikkerhet og forebygging på plattformene.
Petroleums nasjon: Årene fra 1980 og til nåtid har vært fantastiske for Norge. Selv om det har vært små fartssenkninger i prosessen så er Norge per dags dato en av verdens rikeste land per innbygger. Dette er mye på grunn av oljen. Perioden 1980 til nåtid gikk igjennom: Miljøtiltak, felt oppdagelser og forbedringer. Vi får ny teknologi som nye bore metoder. Bore metoder som horsisontalboring gjør at vi kan lettere bore inn i nye felt hvor vi borer inn i siden på feltet istedenfor å dra opp boret for så å bore ned igjen. Akkurat i dette øyeblikket kan vi se frukten av arbeidet for over 40 år som en oljenasjon hvor vi sitter med et oljefond på over 3 100 milliarder norske kroner som er investert rundt om i hele verden.
Utvinning: (http://www.youtube.com/watch?v=Q9gGqNUxQ5Q&feature=related film om olje produksjon for land plattformer)
Oppdagelse: Når vi skal finne et oljefelt vil det bli ekstremt dyrt å begynne å bore på tilfeldig plasser og satse på at man treffer et felt. Istedenfor så bruker man en type ekkolodd eller sonar. Det vil si at vi sender et signal ned til havbunden. Da vil vi få en spesiell lyd når det treffer havbunnen. Det er samme metode som flaggermus bruker hvor de sender ut lydsignaler og hører på ekkoet. Det vi leter etter er lyden av en takbergart. Det er under denne bergarten oljen vanligvis gjemmer seg, men vi kan ikke alltid være 100% sikre når vi borer. En film om litt av oljegeologi http://tekniskmuseum.no/gamlewebben/no/utstillingene/utstillingene_bilder/animasjon38.swf
Boring: Når vi borer så skal vi en stor lengde ned i havbunnen. Noen brønner kan ha en dybde på 3-5 km dybde. Under boringen her så må borkronen byttes ut en god del ganger i løpet av boringen. Den mest vanlige borekronen som blir brukt er en som heter «tricone bit». Denne er effektiv siden den virker som en meisel hvor den slår seg ned i sanden. Dette gjør at du kommer fort igjennom, men den må byttes noen ganger når man borer.
En annen metode man kan bruke er også horisontal boring som jeg har nevnt litt tidligere. Her kan man bore sidelengs for å treffe feltene på sidene siden felt ofte ikke er så langt ifra hverandre (som sett på linken to avsnitt tilbake). Når man da borer så slipper man å trekke ut boret, men kan heller kjøre det rett frem og inn i et annet felt forhåpentligvis. Dette er økonomisk og tidsbesparende. Og når man borer så må man pumpe boreslam ned til spissen av boret. Dette har egenskapene som: Opprettholdelse av trykk i brønnen, smøring og kjøling av borkronen for å hindre smelting, hindrer at veggen faller og for å frakte opp borekaks (knust steinmasse). Når man borer så er det også viktig å tenke på trykket i oljebrønnen.
Olje trykk: Det som gjør at vi kan hente olje ut så lett er fordi felt inneholder et massivt trykk. Når da vi sender et bor inn som også er en rørledning for å ta opp olje. Metoden som blir brukt her er at det er hull i denne rørstrekken slik at oljen kan komme inn. Men på grunn av sand så er de hulla for å filtrere vekk sand og for å få inn bare olje og vann. Men når det begynner å bli lite olje og gass i feltet så vil feltet enten slutte å sende vekk olje fordi trykket jevner seg ut med atmosfæren. Eller så kan hele feltet kollapse sammen.
Da er det bra det finnes metoder for å få oljebrønner til å holde seg stabile. Gassen som blir pumpet ut er det ikke så mye penger å hente i hvis man skal frakte det hele veien fra en plattform og over til land. Derfor så er det mange plattformer som bruker gassen de tar ut fra feltet og pumper det ned igjen når feltet får lite trykk. Man kan også pumpe inn CO2 eller andre stoffer. Grunnen til at de fleste stoffene er gass er fordi gass har mindre tetthet/større volum som gjør at man kan lettere få pumpet mer inn. Også får man det heller ikke mikset med oljen.
Separasjon: Når oljen er hentet ut igjennom rørstrekken til boret så er det 100% sikkert på at det kommer mye vann med oljen. Derfor må man bruke en metode for å separere olje og vann. Her drar man nytte av at olje har lavere tetthet enn vann (dette kan man se hvis det lekker noe olje i vann, da legger det seg et belegg på vannet). Det vil da si at man kan bruke overløp teknikk. Siden vannet vil gå til bunns og oljen vil gå i overløpet da så vil dette bli på samme måte som rent vann i et renseanlegg.
Illustrasjonen her vil være noe av det jeg mener. Du har olje og vann, så tar et overløp for grovseparasjon. Så drar du vann igjennom plater imens oljen vil gå mest mulig på toppen. Etterpå så har vi enda et overløp for å forsikre oss om at det ikke er så mye vann i oljen. Slik virker separasjonen av vann og olje. Denne kan gjøres med gravitasjons kraft også. I en API olje separator så blir farten til olje og vann økt i opp til ganske stor fart. Her igjen så har du på grunn av tettheten at oljen vil gå sånn ca. til toppen, vannet vil da gå i midten og faste partikler vil dette til bunns. Her kan man også separere gass hvor gassen vil fly ut først og ut på toppen. http://www.youtube.com/watch?v=XqTwdYBCYo8 (Film om vannbehandlingen og separasjon).
Etterarbeid: Nå som oljen er både ekstraktet og separert gjentatte ganger fra både vann, gass og faste stoffer så er den klar for shipping til land. Det er på land hvor vi bestemmer hva som skal bli gjort med oljen fordi det meste av det som foregår rundt oss i verden består av et petroleumsprodukt. Alle gruppene vi har som bruker olje er:
- Bensin
- Fyringsprodukter
- Tjære
- Plast
- Asfalt
- Smøremiddel
- Diverse matoljer og animalske olje
Her kan man da se at nesten alt i hverdagen vår er bestående av olje og hvor viktig ressurs denne er for oss.
Siden prosjektet handler om olje til plast så skal jeg gå litt inn i hvordan oljen blir til plast: Dette skjer ved polymerisering. I prosessen til å lage plast så vil et stoff som C2H6 (Etan) gå inn i en cracker. Her så vil bindingene bli endret. I vårt tilfelle blir C2H6 om til C2H4 (Eten). Deretter så polymeriseres stoffet slik at det blir en lang rekke med karbon som har hydrogen på seg. Da blir stoffet til Polyeten (PE). Etter dette så er det også mye behandling og tilsetning før det er et ferdig plastprodukt.
Når vi er inne på plast så har vi to forskjellige hovedtyper. Disse er termoplaster og herdeplaster. Termoplastene er plaster som blir påvirket av temperatur. Dette er det man ser i den vanlige vannflasken hvor hvis man heller varmt vann oppi så vil den bli kjempe lett å klemme sammen, men hvis man har den uten noe vann inne i seg og putter den i fryseren. Dette vil gjøre at den blir hard å klemme sammen når den kommer ut. Dette er fordi man skal kunne smelte og støpe denne plasten på nytt. Herdeplast derimot mykner ikke. Dekselet på PCen jeg skriver nå er nok laget av herdeplast. Dette vil gjøre at jeg ikke kan varme den slik at den blir elastisk, og den kan ikke smeltes for å formes om.
Diverse plaster har egne egenskaper som vi drar nytte av. Dette kommer av de tilsatsstoffene vi gir de. Dette er da på samme måte som legeringer i metaller. De ekstra egenskapene vi ofte legger til er: Farger, myknere for å gjøre plasten mykere enn det den skal være, fyllstoffer for å minke bruk av plast, men fortsatt dra nytte av plast egenskaper og armerende fibrer for å øke styrken. Dette er såkalte «legeringer» for plaster som gjør det mer brukelig i hverdagen. En annen fordel med plast er at nå i nyere tid så er det funnet ut en måte man kan gjøre om plast til olje. Alt forklares i denne filmen: http://www.youtube.com/watch?v=qGGabrorRS8 Her blir det brukt krakking prinsippet hvor du bryter opp kjedene av karbon som er det motsatte av alkylering.
Måten man bearbeider plasten på kan være ekstrudering som vil si at man smelter om plast i form av støv og presser det igjennom former. Man kan gjøre det ved sprøytestøping. Dette gjøres på samme måte som ekstrudering bare der legger man det i en form istedenfor å presse det igjennom en form. Den siste er pressing. Der putter man plast i en varm form for så å vente til det smelter. Deretter bare venter man til det kjøler igjen ned til et plast produkt.
Gass
En viktig del i oljefelt er gass også. Man kan velge enten å bruke det for å skape trykk i oljefeltet igjen (Det blir for det meste brukt CO2 til dette siden vi vil bli kvitt CO2), eller så kan det blir gassen sendt til land. Gassen blir sendt igjennom store rørledninger fra Norge og rundt om til Europa. Norge kan klare å transportere opptil 8 5000 000 000 m3 (85 milliarder kubikk meter) med gass i løpet av et år. De første rørledningene kom rundt 1970 tallet. Men 20 år senere når det kom en avtale av gass salg fra Sleipner og Troll (To store norske gassfelt) så investerte kjøpere stort inn i gassrørledninger.
Her er en oversikt over hvilke rørledninger som er laget:
| Navn | Felt | Størrelse | Første driftsår | Leverer til |
| Norpipe-Ledningen | Ekofisk | 440 km lang | 1977 | Tyskland |
| Statpipe | Statfjord, Gullfaks, Brage, Tordis, Veslefrikk og Heimdal | 880 km lang | 1985 | Tyskland |
| Zeepipe | Sleipner-Feltet | 810 km lang | 1993 | Belgia |
| Europipe I | Draupner-Plattformen | 630 km lang | 1995 | Tyskland |
| Europipe II | Kårstø | 660 km lang | 1999 | Tyskland |
| Franpipe-Ledningen | Draupner-Krysset | 840 km lang | 1998 | Frankriket |
Gassen som blir produsert i fra disse feltene er ikke så mye rundt det prosjektet her handler om, men jeg tenkte jeg skulle nevne det siden Norge er nummer 2 i gassproduksjon i Europa. I tillegg til at det er mye gass i oljefeltene. Denne gassen blir brukt enten i gasskraftverk for å skape energi eller så kan man bruke det privat til å skape energi. Dette kommer da i form av komfyrer, gassovner og liknende apparater som bruker varme eller trenger varme.
Utslipp
Når man driver med utvinning av olje og gass så blir det dannet mye avfall og bistoffer. Disse kan ikke bli sluppet ut til naturen, men heller må bli behandlet eller lagret et lurt sted. Når man utvinner gass er det mer lønnsomt på oljeplattformene å enten bruke gassen til trykkøkning i et felt for å tvinge ut olje. Denne metoden virker med prosessvann også. Men i de fleste tilfeller så er det noen lure løsninger for hva man gjør med gass og prosessvann før det blir sluppet ut. Men det er også flere problemer enn CO2 og prosessvann som man må være obs på som en plattform operatør.
Utslipp til vann: I utvinningsprosessen så bruker vi mye prosessvann. I 2010 ble det sluppet ut 164 m3 produsert vann. Dette vannet kan ikke slippes ut direkte til vann ved siden av. Utslippsvannet blir delt inn i to grupper: PNEC-grenseverdi (beregnet konsentrasjon uten virkning) og PEC (forventet konsentrasjon). Hvis forholdet mellom PEC og PNEC er under 1 vil vannet ikke være skadelig hvis det er ubehandlet. Hvis forholdet er over 1 (PEC er større enn PNEC) så vil det være skadelig for miljøet.
Vi kan ikke gjøre av vannet hvor vi vil. Vi kan ikke reinjisere det inn i et reservoar for trykkstøtte fordi det er helt utelukket. Injisering i et saltvannsakvifer vil igjen bli for dyrt. Så det vi må ha er et veldig effektiv rensesystem som kan håndtere disse enorme mengdene. CTour er et prosjekt startet av Roglandforskning. Dette prosjektet går ut på at det blir puttet inn en lett hydrokarbonvæske i vann som er forurenset av olje etter separasjon nummer 1. Dette vil trekke ut oppløste hydrokarboner og skaper større oljedråper. Her kan da oljen lett fjernes siden det er større forskjell og da blir vannet avgasset for så å bli sluppet ut i vannet. Eneste problemet er at man ikke alltid kan slippe ut. Om man kan slippe ut avhenger av diverse naturforhold som strøm i vannet, flo eller fjære, bølger og temperatur på prosessvannet.
Utslipp til luft: Det er lite med gassutslipp når man utvinner gass. Dette er fordi det er kommet med så mange smarte løsninger for hvordan de kan bruke alle de mulige stoffene de får når de henter ut gass at de bruker alt de får opp. Det som skaper utslippene er først når noen bestemmer seg for å bruke et av produktene som energi. Da blir det forbrent og skaper CO2. Det som skjer med gassen i gassfelt er at den blir hentet opp av undersjøiske installasjoner. Disse er koblet til en rørstrekk. Deretter blir det fraktet til land for behandling. Her er en animasjon hvor man kan se behandlingen som blir gjort med gassen etter på http://www.statoil.com/no/technologyinnovation/gas/gasliquidsgtl/gtl/Pages/default.aspx
Når man utvinner olje på den andre siden så er det et lite problem med gassutslipp. Dette er fordi da kobler man ikke opp en undersjøisk installasjon for å hente opp bare gass. Her vil gass komme opp sammen med oljen når man utvinner. Det er noen plattformer som brenner denne gassen over egen fakkel, men Pemex (Mexicansk underfirma for Statoil) ble pålagt av Statoil å redusere utslippene av klimagasser. Nå så blir gassen som kommer opp med oljen behandlet. Denne blir behandlet ved at den separeres inn til Metan og NLG (natural liquid gasses) som er etan, propan og butan. Disse blir så fraktet og solgt på markedet.
Snøhvit: Snøhvit er et gassfelt som arbeider bare med underhavs installasjoner. Det er bygget et gass lager på Melkøya for NLG. Feltet sender gass inn til land hvor den blir kjølt ned til væske for så å bli oppbevart og solgt. CO2 som blir tatt opp her skal bli separert så fort som mulig siden gassene blir fryst ned til minus 163 grader celsius for å være klar til eksport. Siden CO2 vil være i stadiet som CO2 is her så må det fjernes før de andre gassene blir kjølt ned for å ikke fryse fast i varmevekslerne som blir brukt til å fryse de andre gassene. Så når da gassene kommer inn blir CO2 fjernet fra gassene og reinjisert i feltet. Dette er under overvåkning nå for øyeblikket av geologer for å se hvordan CO2 oppfører seg i reservoaret.
Her så er det beregnet at det skal kunne bli lagret nede i feltene og er en del av et prøveprosjekt som er i gang. Siden hele opplegget med utvinning til lagring av NLG er nytt så er ikke dette prosjektet kommet helt i land enda. Når prosjektet på Melkøya er helt ferdig så er det beregnet at det skal komme noe å hente væskene og levere de over til Europa. Hvis dette prosjektet viser seg til å virke greit så kan det hende at det kan utvikle seg videre til at dette vil bli noe å legge til på oljefelt. Da kan CO2 gassen bli reinjisert i feltet og det kan bli hentet ut NLG fra feltene og lagret i form av væske.
Borevæske & Borekaks: Når vi bruker borevæske kan man bruke flere forskjellige borevæsker. Disse er: Oljebasert borevæsker, vannbaserte borevæsker og syntetiske borevæsker. Når man borer så vil det renne litt borevæske og mye av denne renner da ut i vannet. Hydro og Statoil har et nytt system som heter Riserless Mud Recovery System. Med denne måten så kan man faktisk bore uten å få et eneste utslipp. Denne metoden gjør at man separerer væsken og kaksen. Væsken blir gjenbrukt siden den egentlig ikke er skitten og kaksen blir enten sendt til deponi som annet avfall (som slam) eller så kan det bli injisert i et felt. Dette blir på samme måte som å feie noe under teppe. Det er ikke vekk, men vi vil aldri se det.
Kjemikalier: Under petroleums produksjon så kreves det en rekke kjemikalier. Det er nesten umulig å la være at rester fra kjemikalier kommer i noe av det produserte vannet som igjen blir sluppet ut i vannet rundt. Men siden Statoil og norske myndigheter har et krav om null skadelige utslipp. Dette gjør at de kjemikaliene som blir sluppet ut er ikke skadelig.
Det er derfor utviklet en teknikk for å fjerne de skadelige stoffene. Denne er veldig lett og bruke og veldig effektiv. Denne gjør at det er mulig å opprettholde null utslipp avtalen. Hva de gjorde er å ta lab forsøk hvor man tar vanlig vann og oktanol. Her vil det da vise om restene etter en viss tid og etter en teknikk som ikke var mulig å finne hvordan ble gjort. Nå i nyere tid så tar forskere og gjør det samme bare nå erstatter de vann med produksjonsvann og de erstatter oktanol med råolje slik at det blir mer reelle svar. Her har de da funnet 35 forskjellige kjemikalier som de ikke kan slippe ut og som de separerer fra produksjonsvannet før det blir sluppet ut.
Petroleumsgeologi
Når man skal finne olje så er sporet man har bergartene som ligger rundt omkring. De forskjellige bergartene som man har med å gjøre er:
- Reservoarbergart: Denne er porøs og har lett vei for gjennomstrømning
- Kildebergart: Dette er bergart som inneholder tilstrekkelig mengde organisk materiale til å gi ifra seg olje og gass.
- Takbergart: Bergarter som er neste ugjennomtrengelige (De som holder olje og gass nede under trykk)
I olje felt så er det mye reservoarbergarter. Dette er vanligvis sandstein. Her ligger da sand klemt rundt sandsteinene. Det er nettopp derfor vi må ha et filter når vi tar opp olje og vi må separere faste stoffer fra oljen i en separator.
En god illustrasjon er at det er like god plass for olje og gass i sanden i et olje felt, som det er for vann rundt poteter i en gryte.
Måten geologene arbeider i nordsjøen for å oppdage felt er ved å sende et signal med luftkanon ned til havbunnen. Når de mottar signalet igjen så vil det kunne gi en oppfatning av hvordan det ser ut basert på lyden. Dette er sånn flaggermuser danner et bildet som nevnt tidligere. Dette er en av de mest vanlige måtene å gjøre det på og heter seismisk undersøkelse. Det de leter etter er formasjonene som ligger under. Her så vil det være bergarter som kan være relatert til oljefelt de er ute etter. Når det er gjort så prøveborer man for å ta en prøve før man er sikker på at man kan bore. De andre metodene man kan bruke er: Gravmetrisk undersøkelse hvor man måler tyngdekraft og magnetisk felt også borehullslogging hvor man foretar målinger imens man borer.
Oljeplattformer og Skip
Siden oljen vi skal ha tak i ligger langt ute til sjøs må vi ha plattformer og skip som er ute for å hente den inn til land. En oljerigg skal være i stand til leting, undersøkelse og produksjon av petroleum til havs. De er derfor utstyrt med borerigg, boliger (oftest på en ekstern rigg ikke langt unna den som de jobber på), landingsplass for helikopter, oppdagelses utstyr for bergarter under vann og oljeseparator. Disse er alle en del av produksjonen av et olje og blir gjort på plattformen.
Det finnes også to forskjellige oljeplattformer. Man har produksjonsplattformer som bare står stille på et sted. Også har man flyttbare plattformer som skal ha muligheten til å flytte seg fort fra sted til sted. Flyttbare plattformer er oftest boligplattformer eller bore/lete plattformer. Disse blir da brukt for å kunne bli sendt frem, oppdage olje og kanskje bore hull for så å bevege seg videre og finne et nytt felt. Produksjonsplattformene er plattformer som utplasseres når feltet er oppdaget. Når feltet er tomt demonteres eller fjernes plattformen for så å bli bygd opp igjen på et annet sted.
På alle oljeplattformene må man også ha et mannskap. Her finnes det to forskjellige typer. Det er essensielle arbeidere og reparatører. De essensielle er: Offshore installasjons leder (denne personen er leder for alle valgene som blir tatt), team leader, offshore ingeniører, koordinator, navigerer (personen som styrer med skip og koordinasjon av farttøy), automasjons spesialist, andre og tredjemann, kran operatør, rom kontrolls operatør, catering mannskap, produksjons teknikere, helikopter pilot og vedlikeholds arbeidere. Disse er essensielle fordi hvis noen av disse ikke er til stede så vil ikke prosessen gå som den skal. I tillegg til det så han mannskap som geologer, bore operatør, tårnmann og drill ingeniør. Disse siste er mannskap som bare er nødvendig fra tid til tid og ikke for å holde prosessen i gang, men heller få den i gang igjen om noe skjer.
Kilder
Hans Ole Dyseth
Rolf Steinar Olsen
Geir Olav Tveit
Ignatowitz (Prosess Bok)
Kjemi for Teknisk Fagskole
Bildene ble tydeligvis ikke lastet opp, men er ikke så alt for essensielle for å forstå olje til plast, men håper du likte prosjektet.
